Bransjenytt24 har hørt mye snakk om mediumvirksomhet har fått en kraftig boost i vesten etter at noen innså at det kunne bli god underholdning. Og inntektsbringende. Resultatet er at vi har fått en mengde fjernsynsprogrammer med dertil hørende “kjendiser” som bringer penger i en rekke lommer. Og når filmsesongen eller programmet er over kan man holde show og trekke inn kunder fordi man er “kjent fra media”.

Vi ser det i Norge også. Både innenlandske og utenlandske skikkelser turnerer og gir kontakter med de døde. (Om ikke alltid helt velkommen.) I går kveld var for eksempel TV-mediet Lisa Williams i Trondheim. Som vanlig trekkes salen sånn passe full av mer eller mindre sørgende mennesker med avdøde mennesker de vil ha kontakt med, så de vanlige rutinene med å kaste ut navn og/eller generelle trekk ved noen “avdøde som vil ha kontakt” er nokså garantert å finne noen villige “eiere” i salen.

Bransjenytt24 vil holde et øye med dette temaet i fremtiden, vil du?

Bransjenytt24 har fylt hodet mitt med forskning på moderne albino- og heksejakt i dag. Motbydelig og interessant. Så det føles adskillig mindre morbid å grave litt i svært mye eldre skjelettrester, eller i det minste nyheter om dem. I dag kan nemlig en lang rekke nyhetsbyråer og deres kunder melde at man har funnet levninger av døperen Johannes på en øy utenfor Bulgaria. Biter fra en “arm og et bein” for å være litt mer presis.

Det er et fint funn av både skrin og innhold, for all del. Og det er ikke det at jeg er tilbøyelig til å tro hverken skribenter eller arkeologer tror det er så veldig sannsynlig at disse beinrestene virkelig er den historiske døperen Johannes. Men da har de hoppet over en utmerket anledning til å få sagt noe om historie.

Det er som de fleste fort skjønner et par gode grunner til å forholde seg litt tilbakeholdent til tanken om at benrester i et skrin det står “døperen Johannes” på nødvendigvis betyr at innholdet står hundre prosent i stil. Man har nok adskillig større grunn til å tro det kan være den “sosialt konstruerte” døperen Johannes enn noe så kjedelig som den historiske skikkelsen. Catholic Encyclopaedia forteller litt om hvorfor: vi vet ikke når han døde, tradisjonene om hvor han ble begravet er sene og strider mot både skikk og noenlunde sunn sans i forhold til rettersted, og det finnes et litt for stort antall steder som gjør krav på litt for mye av skjelettet.

Fra Bransjenytt24

Jeg lovet å forsøke å få tid til å si noe mer om hvordan et sosialkonstruktivistisk perspektiv er nyttig for skeptikere, men siden skrivelysten viste seg å være nokså fraværende skal jeg i denne omgang heller forsøke å koble det til en bokomtale. Deler av sommerens lesning har nemlig vært Andrew Mallesons Whiplash and Other Useful Illnesses. Boken er mildest talt frittalende og skarp i tonen, men på tross av at det er en mann på en såpeboks er det en grundig dokumentert, gjennomarbeidet bok. Det er en krass kritikk av hvordan “whiplash” og lignende sykdommer er blitt epidemiske i vesten, gjennom nettopp et sosialt samspill mellom ulike interessegrupper, der psykiatere, leger, jurister, politikere, pasienter, pressgrupper, pressefolk, organiserte og uorganiserte kriminelle og i grunnen de aller fleste i boken har samspilt i å produsere en “nyttig” lidelsesforklaring som gir økonomisk utbytte for alle involverte. Boken tar et så pessimistisk og kritisk blikk på legestand og etablerte miljøer at den burde slått kraftig an blant de mer alternative. Om det ikke var for at de får på pukkelen de også.

Men det er å foregripe bare den éne siden av denne boken.

For å ta det på mange måter minst interessante først: Malleson argumenterer tungt, både gjennom kontrollerte studier, anekdoter og rettsdokumenter for at whiplash – i betydningen et kronisk syndrom – er en ubrukelig diagnose. Den gir feil forklaring på pasienters problemer, er forbundet med uvirksom eller direkte skadelig behandling (e.g. nakkekragen), økt sykelighetsatferd, store offentlige og private kostnader. Og, i den mer spenningspregede delen av boken: den er knyttet til en betydelig grad av direkte svindel både gjennom organisert og uorganisert kriminalitet.

Jeg hadde ikke noe kjennskap til Malleson, og bare et ikke så veldig stort kjennskap til kontroversene rundt whiplash-diagnosen før jeg fikk denne boken anbefalt. Men jeg hadde lest noen artikler av NTNU-kolleger som Harald Schrader og Lars Jacob Stovner, som er kritiske til diagnosen så jeg var klar over at den ikke var like anerkjent som jeg hadde trodd. Og Schrader er én av de svært få som kommer heldig ut av Mallesons omtale, ikke minst gjennom sine komparative studier av vedvarende “whiplash-symptomer” etter påkjørsel bakfra i regioner med henholdsvis stort og ikke kjennskap til diagnosen. Det viste seg at f.eks. litauere, som ikke visste at de kunne bli virkelig langvarig whiplash-skadde, heller ikke ble det. I motsetning til nordmenn.

Det er bare én bit av forskningen forfatteren dekker. Han er i løpet av boken innom det meste av forskning og argumenter som er fremført på vegne av eller i mot diagnosen med tilliggende herligheter. Hvor det siste får mest plass. Han er, for å si det forsiktig, ikke nøytral, og gjør ingen forsøk på å late som. Gjennom boken forteller også Malleson om alle de anatomiske begrunnelsene for at dette ikke virker sannsynlig, om forskjeller i frekvens knyttet til hva slags lønnsomhet det kan være knyttet til å få diagnosen, og om en lang rekke lignende eller tilknyttede fenomen fra “railway spine” og fremover. Til sammen skaper han et bilde av lidelsen som delvis iatrogenisk, delvis bevisst adoptert, og fullstendig sosialt skapt, med en mengde sosiale forutsetninger og konsekvenser.

Det er den siste delen som er interessant her (selv om de som er involvert på den ene eller andre siden av kontroverset rundt whiplash selvsagt har andre interesser). For å ta opp tråden fra sist skaper Malleson en diskrepans mellom det som “allment akseptert” som forskningsbasert kunnskap og det som fremstår som kunnskap når han har gått gjennom sine argument. Dette medfører at vi får et gap mellom angivelige og reelle kunnskaper og tilknyttede sosiale praksiser å forklare. For å konstruere denne forklaringen, går han inn i de sosiale nettverkene som har skapt “whiplash”-diagnosen og de som er blitt til gjennom den.

Fra Bransjenytt24

Det nærmer seg (omsider) semesteroppstart her oppe i Trondheim. I dag har mitt institutt sine første orienteringsmøter, og jeg forsøker å tenke på et par ting som bør sies. Noe av det handler om hva som skal til for å lykkes, faglig og sosialt. Det handler ikke bare om sånt som hvor mye du skal lese og hvordan du skal lese. Det er vanskelig nok, men det er ikke dét du blir vurdert etter. Det er bare grunnlaget. Etter vårsemesterets ofte begredelige prestasjoner fra begynnerkullet, slår det meg at det kan forklares tydeligere hvorfor studenter bør følge oppgavekurs og løse oppgaver.

Selv når de ikke er obligatoriske.

For oss gamlinger er det lett å mimre litt. Nu for tiden klages det meget over at studenter slutter på studieprogrammene de er opptatt til. Vel, vi skiftet studier før også. Etter å ha hoppet av informatikkstudiet – hvor jeg på alle måter hadde hatt godt av å jobbe hardere med å forstå f.eks. hvordan man presenterer et matematisk bevis – var jeg sterkt i tvil om jeg skulle gå videre på historie eller om jeg skulle gjøre det på religionshistorie. Det var helt greit, siden ingen krevde at du skulle “vite” den slags når du søkte deg inn på universitetet. (Det første faget jeg sto oppmeldt til, sosiologi, var det siste jeg tok.) Du søkte deg inn på universitetet og et fakultet, og tok i praksis de eksamener du etterhvert følte for, uten å måtte forholde deg til “program” ved opptak. Hvilket dagens studenter må. På religionshistorie, og tildels på historie, var det gjerne sånn at de som gikk videre med studier på faget etter grunnfaget (1.året, 60 studiepoeng, for yngre generasjoner) var mer erfarne studenter.

Hva har det med hvorfor oppgavekurs er en god idé å gjøre? Når folk gikk videre, var det ikke bare fordi de hadde funnet noe de var interessert i. De hadde brukt tid på å lære nok om å studere til at de kunne utvikle en faglig interesse. Og når de gikk videre på fag de tok sent, var det ikke minst når det var på det faget de endelig hadde “knekt eksamenskoden.” De hadde lyktes, fått vist frem hva de faktisk var kapable til å utrette, og det motiverte til videre studier på det de lykkes i.

Det å lære seg å skrive eksamensoppgaver er en sentral del av læringsprosessen. Det er noen viktige felles ting for mange fag, men det finnes også tildels betydelige forskjeller. Det å lære seg å skrive eksamensoppgaver er sjelden (ikke) noe du gjør med én gang, og det er ikke noe du gjør en gang for alle. Alle fag har litt forskjellige konvensjoner og litt forskjellige tenkemåter. De har lett varierende “stammespråk”, typiske fremgangsmåter (“metoder”) og teoretisk kanon. Og de står gjerne i litt forskjellige forhold til måter du er vant til å tenke om samme tema på utenfor universitetsutdanninger.

Religionshistorie (“religionsvitenskap”) kan være nokså forskjellig fra hverdagens religionsdiskusjoner, som helst handler om skade og nytte, sant og usant. I faglig sammenheng er religionshistorikere jevnt over opptatt av ganske andre tema. (Det er litt derfor vi religionshistorikere blir så forvirret i offentligheten – vi har glemt litt hva vanlige interesser er og blir lett forvirret av at folk er opptatt av “gale” ting.) Akkurat hvilke skal jeg ikke plage andre med her – de varierer også med skoler, felt og tid – men det er viktig, ikke minst for nye studenter, å innse at hva som er faglig interessante spørsmål varierer. Det kan likevel være greit å innse at spørsmålet om hvordan en kildesituasjon er og hva det har å si for hva vi tror vi vet om en gitt religiøs tradisjon på et visst tidspunkt og i et visst område, typisk er umåtelig mye mer interessant for oss enn f.eks. “hva kan vi lære eksistensielt av denne fortellingen”.

Bransjenytt24

Velkommen kjære lesere! Her blogger Bransjenytt24.
Dette nettstedet er nylig lansert og derfor mangler en masse artikler og nyheter.
Men jeg vil jobbe med å fylle siden i høst.

Ha en fin dag og lykkelig lesing!

Bransjenytt24